Meny

Opplysningen
Artikkel bilde

Historien om Opplysningen 1881

Helt siden telefondrift for første gang startet i Norge – trolig i juni 1880 – har det vært behov for opplysninger om telefonabonnentene. Til å begynne med var det sentralbordoperatørene som satt på kunnskapen om abonnentene.

Og slik var det fra 1880 og fram til 1921, så lenge telefonanlegget var manuelt. Den enkelte ekspedient ga også svar på konkrete spørsmål fra andre telefonabonnenter.

I Oslo var det eksempelvis snaut 10.000 telefonabonnenter i 1901. Dette vokste til cirka 22.500 abonnenter i 1921. Da ble de første automattelefonene tatt i bruk. Og inntil da hadde hovedstaden sin egen opplysningstjeneste for manuelle telefoner.

Rikstelefonen

I rikstelefonkatalogen for 1922 leser vi følgende: “Opplysningskontoret for Kristiania telefonanlæg med bicentraler faas ved at indstille sifret 9 en gang på skiven.” De som fremdeles hadde manuelle apparater fikk instruksjon om å be om “opplysning når de ikke har nummeret”.

Generelt ble opplysnings-tjenesten utført av de manuelle rikstelefon-stasjonene og sentralene rundt omkring i landet. Etter hvert som automatiseringen gikk framover, ble de forskjellige opplysningssentralene etablert.

Automatisert

I 1924 ble sentrumsområdet i hovedstaden automatisert. Opplysningen for automatiske telefoner ble endret til 08, mens 09 som før fortsatte som sentralbordnummer for manuelle tjenester. Liten trafikk gjorde at 08 klarte seg med fire bord og to hjelpebord til å begynne med.

Opplysningen svarte allerede fra det tidspunkt på forespørsler om telefonnummer ut fra navn og adresse, telefonabonnement ut fra telefonnummer og telefonabonnement etter oppgitt adresse. I tillegg til katalogene brukte man et registerarkiv med svingbare vinger (Kardex) som hjelpemiddel for å finne opplysningene.

Nummertastatur

I 1936 innførte man nummertastatur for oppsetting av telefonsamtaler fra rikstelefonstasjonen i Oslo. Allerede da ble det registrert cirka 690.000 anrop, med topp i mai: 72.650 anrop.

I 1958 ble anropsnummeret endret fra 08 til 018. I 1965 gikk Oslo opplysningssentral over fra å være ”lokalopplysning” til å bli ”riksopplysning”. Sentralen ble etter hvert utvidet til 16 ekspedisjonssteder. Også på dette tidspunkt var katalog og Kardex viktigste informasjonskilde.

De siste restene av manuell oppsetting ble satt i drift i 1966. Og fra denne tiden ble det også mulig å ringe direkte til hverandre, uten å gå om sentralbordet.

Politikk

Telefonautomatiseringen gjennom hele etterkrigstiden førte etter hver til at mange teleansatte ble overtallige. Det viste seg blant annet at Oslo-opplysningen fungerte utmerket fra Kongsberg. Dette ga mersmak blant datidens politikere. Det såkalte Barton-utvalget ble oppnevnt av Samferdselsdepartementet for å foreslå hvilke steder i Sør-Norge som kunne hjelpes med en opplysningssentral. Oslo-abonnentene ble deretter fordelt på flere ”opplysninger”, noe som ble starten på en desentralisert opplysningstjeneste.

I 1973 fikk opplysningen tekniske forbedringer i form av køordninger med inntil 20 anrop i køen. Det ble også montert købarometre godt synlig fra alle ekspedisjonsplassene. Kardex ble etter hvert tungvint på grunn av store datamengder. Mikrofilm kom som supplement i 1976, og var i bruk til 1985.

I 1985 ble OP1 satt i drift, et databasert opplysningssystem levert av Jydsk Telefon, og terminaler fra RC i Danmark. Dermed kunne man gå over til å oppdatere opplysningene hver natt, mot hver uke tidligere. Ved inngangen til 1990 ble OP2 satt i drift. Det ga kortere responstid, flere søkeord, informasjonssider, historikk og meldingssystem.

Stor trafikk

Fram til begynnelsen av 1990-tallet kostet det tellerskritt eller lokaltakst å ringe Opplysningen. Dette ga enorm trafikk og ventetider som kunne være på flere minutter. Antall opplysninger ble derfor begrenset til tre per samtale. Kundene opplevde at daværende 180, og for så vidt også 182, hadde svært dårlig service.

En styringsgruppe for omorganisering av Televerket besluttet i juni 1991 at hele opplysningstjenesten skulle organiseres i en prosjektorganisasjon i Teledirektoratet. Da ble Opplysningen 180 organisert i tre opplysningsregioner. Året etter ble Opplysningen eget forretningsområde og skulle drives etter vanlige forretningsmessige prinsipper. En kombinasjon av store driftsutgifter og dårlig kundeservice tvang fram dette.

Tidslinje

  • 1880 – Manuell opplysning
  • 1921 – Lokal opplysning
  • 1958 – Riksopplysning
  • 1973 – Køordning
  • 1985 – Daglige oppdateringer
  • 1990 – Flere søkeord
  • 1991 – Eget forretningsområde i Televerket
  • 2001 – Telenor selger katalogdivisjonen til Texas Pacific Group
  • 2005 – Opplysningen 1881 lanseres på internett
  • 2007 – Kåret til Europas beste “Business to consumer” online katalogtjeneste
  • 2008 – Nominert til verdens beste online katalogtjeneste
  • 2010 – Kåret til Europas beste online katalogtjeneste for andre gang
  • 2010 – Opplysningen AS splittes: Opplysningen 1881 AS og Digitale Medier 1881 AS
  • 2013 – Digitale Medier 1881 AS selges til Amedia AS, Opplysningen 1881 AS beholdes i Kistefos AS sitt eie
  • 2017 - Digitale Medier 1881 AS selges tilbake til Kistefos AS. Begge selskapene har igjen samme eier

 

Foto: Copyright Norsk Telemuseum